Det står skrevet i Paulus sitt første brev til korinterne:
«Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en seierskrans som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.»
Slik lyder Herrens ord.
I jobben som prest, er jeg så heldig at jeg møter mange ulike mennesker.
Noen forteller ganske åpent fra livet sitt.
Såre historier.
Og om vakre øyeblikk.
Da jeg leste Paulus sin hilsen til menigheten i Korint,
om å ha et mål, og å kjempe for å nå det,
ser jeg for meg en mann jeg møtte for ikke å lenge siden.
Han fortalte lavmælt,
at han var blitt mobbet i hele ungdommen.
Dermed trakk han seg mer og mer unna andre folk.
Begynte å ruse seg.
Og beskrev livet sitt – som mye kaos.
Så møtte han kjærligheten.
I dobbel dose!
Først, med en kjæreste, som selv hadde hatt en ganske humpete vei. Viktigere enn det;
hun ville være sammen med ham, akkurat som han var!
Da jeg så dem ilag, så jeg også hvordan øyne og hender fant hverandre.
Flettet sammen.
Berørt og betatt.
Og kanskje like viktig; fikk bety noe for noen!
Så skjedde det noe mer.
Han fortalt at han har møtte Gud.
Og forstod plutselig at Guds kjærlighet,
også gjaldt for ham.
Selv sa han det sånn:
Jesus hadde gitt Gud et ansikt!
Det er være sterkt å høre om.
Da livet snudde!
Og jeg kjente; jeg var så utrolig glad på hans vegne!
Samtidig også litt redd.
Ikke redd for om budskapet bærer.
Men litt redd for om han klarte å stole på
at det finnes en kjærlighet som favner hele ham –
også i de krevende dagene …
For vi hørte jo nettopp.
Paulus beskriver livet. Og troen. Som en kamp.
Mens han låner bilder fra idretten.
Det kan gi gjenkjennelse i vår tid.
Og i hvert fall for dem han skrev til, i storbyen Korint.
Byen hadde den gang et blomstrende næringsliv.
Og var en smeltedigel –
der ulike mennesker - og et mangfold av meninger - møttes.
Det var grobunn for konflikt.
Så Paulus maner hver enkelt i menigheten til å fokusere.
Ikke på egne rettigheter.
Men på ansvaret for hverandre.
Og det er klart, det ville jo være en selvmotsigelse;
Hvis budskapet fra Jesus som setter mennesker fri
– skulle være noe en holder for seg selv!
I Korint ble det hvert andre år, arrangert noe som het «De istmetiske leker.»
Så idrettshelter hadde høy status.
Og at kampen for å vinne, var både hard og farlig, det var velkjent for korinterne.
Da er det Paulus skriver:
«Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kampelekene må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner»
Jeg vet ikke hvor aktiv Paulus selv hadde vært i fri-idrett.
Men sammenlikningen er jo både veldig forståelig – og litt merkelig!
Først konstaterer han at bare èn kan vinne.
Så sier han at vi alle skal satse på å vinne premien?!
Det henger jo ikke helt på greip!
Vi skjønner;
dette er ikke sports-journalistikk!
Guds rike er annerledes.
Alle kan bli vinnere!
Takket være noe jeg vil kalle «hellig urettferdighet.»
Gud er nemlig urettferdig god!
Førstepremien – mennesker sin frelse-
hadde en høy pris - for Jesus!
Men deles med alle – som vil ta imot!
Både han jeg fortalte om i stad –
som sa han bare hadde hatt kaos i livet sitt.
For første gang i livet, var han blitt en vinner.
Takket være at Jesus hadde gitt Gud ansikt.
Det samme gjelder for deg.
Meg.
Eller den som av en eller annen grunn, ikke føler seg så mye verdt.
Som hverken kan springe fort,
kanskje ikke gå en gang,
eller gjøre alt for å nå sine mål.
I idrett. Musikk. Jobb. Forhold. Eller med utseende.
Det er ganske sterke krefter rundt oss, som prøver jo å få oss til å tro at bekreftelser, penger, sex, makt og status er målet for livet.
Mens alt dette; går ikke det over?
Hva er igjen da?
Og hva synes du, dypest sett – er viktig i livet?
Hva er verdt å kjempe for? ...
Jeg tenker på.
Når jeg i forbindelse med begravelser,
snakker jeg med familier om livet til den som er død.
Når en skal oppsummere et liv – hva blir viktig å få med da?
En ting har i hvert fall slått meg, etter alle de menneskene jeg har hørt fortellingen til.
Aldri har det vært snakk om «sixpack» eller store muskler!
Ikke om perfekte liv heller.
Mer om store hjerter.
Arbeidsomme hender.
Hverdagens helter.
Og om kjærlighet
som har gått på kryss og tvers.
Noen ganger, til og med i Trøndelag, har til og med kjærligheten blitt satt ord på! J
Nils Arne Eggen sa i et intervju for ikke lenge siden:
«Det er greit å leve, men vi må også ha noe å leve for.»
Vi trenger alle noe å leve av.
Men også noe å leve for.
Det kan helt sikkert være mye som gir livet mening.
Men Paulus.
Misjonæren som selv hadde hatt en rotete vei fram til han møtte Jesus, han er tydelig på to ting i dag.
Både at han har et mål; nemlig å vinne en «seierskrans som aldri visner» - et evig liv.
Det gir ham noe å leve for!
Men Paulus er også tydelig på at det er «itttjnå som kjem tå seg sjøl.»
Det er mye som kan få en oss til å miste fokus!
Og han er vel egentlig livredd for, at det ikke blir samsvar mellom liv og lære!
Bildet fra idrettsbanen, handler nok mer om selvdisiplin,
enn om fri-idrett!
Og Guds plan – henger ikke på vår innsats.
Gud elsker oss – uansett.
Men - våre medmennesker trenger oss.
Også for at de kan få se mer av Guds kjærlighet.
For «troens frukt er gode gjerninger.»
Vi har altså et oppdrag.
Ikke for å bli elsket.
Men fordi vi ER elsket allerede.
Både når vi er sterke,
og har mye å bidra med til fellesskapet.
Men også når vi selv trenger å bæres av andre.
Sånn at vi kan holdes fast av det vi selv har fått.
Og å vise Guds kjærlighet.
Om nødvendig,
også med ord!
Amen.